Migrasjonsmuseets historie

Over en million menn og kvinner utvandret fra Norge mellom 1825 og 2000. Sett i forhold til folketallet er det bare Irland som har flere emigranter enn Norge. Et resultat er at antall norskættede i utlandet i dag er større enn antall mennesker i Norge, og de er spredt over hele Europa, USA, Canada, Australia, New Zealand, Sør-Amerika og enkelte land i Asia og Afrika.

  • Familie_billett.jpg

Denne strømmen ut hadde også en motstrøm. Kanskje så mange som en fjerdedel av alle som reiste ut, kom hjem til slutt. Spesielt etter 1890 fikk utvandringen karakter av en arbeidsvandring og ikke en permanent utflytting. Etter 1960 var det også mange eldre emigranter som kom tilbake til Norge for å leve pensjonisttilværelsen i det de fremdeles følte som hjemlandet sitt.

  • Kindrehuset
    1/1
    Kindrehuset

For øvrig var det blant hjemvendte at ideen om et norsk utvandrermuseum først dukket opp. Dette var i 1914, da mange utvandrere kom tilbake til Norge for å feire 100-årsjubileet for grunnloven. På grunn av dårlige tider og krig, kunne man ikke realisere denne drømmen før tidlig på 1950-tallet. Men i 1952 bestemte Nordmanns-Forbundet og Norsk Folkemuseum å skaffe et norsk-amerikansk tømmerhus fra Midtvesten til Bygdøy. Huset ble funnet i 1954, demontert og sendt til Norge, gjenreist og innviet under navnet «Norsk Utvandrermuseum» den 22. juni 1955. Huset står i dag ved innkjørselen til museumsanlegget i Ottestad.

  • Friluftsmuseet under flommen i 1995
    Friluftsmuseet under flommen i 1995

I 1972 ble museet flyttet til Hedmarksmuseet i Hamar, og i 1988 ble det en uavhengig institusjon. På grunn av flommen i Mjøsa i 1995 ble det flyttet til et nytt anlegg i Ottestad i Stange kommune i 1996 og 1998. Etter museumskonsolideringer i 2005 og 2010 er det nå en del av Anno Museum AS.

Sommeren 2013 vedtok styret i Stiftelsen Norsk Utvandrermuseum og Forskningssenter å endre museets navn til Det norske Migrasjonsmuseet. Navneendringen ble gjennomført våren 2014 med tilsvarende endring av logo.

Utgangspunktet er den generelle faglige utviklingen både i Norge og Europa som går mot en økende interesse for folkevandring mellom de forskjellige land i Europa og den øvrige verden. Samtidig er vi bevisst at kunnskap om vår egen fortid er en utvetydig ressurs for handling i vår samtid og fremtid.

Vi ønsker heller ikke å forlate museets røtter og opphav. Vi vil beholde en vektlegging av norsk utvandrerhistorie. Derfor ble museets formålsparagraf endret:

Gjennom innsamling, konservering, forskning og formidling å øke kunnskapen om menneskelige forflytning, migrasjon og diaspora, med spesiell vekt på den norske historien om utvandring og hjemvandring.

Denne endringen er særdeles viktig i forhold til utearealet. Det er en utbredt oppfatning at utvandringen begynte i 1825 og sluttet med de harde 30-årene, og at alle utvandrere ble bønder i den amerikanske Midtvesten. Det er riktig at ca. 80 % av alle utvandrerne dro til USA, men 5% reiste til Canada og de øvrige 15% dro til nesten alle andre land i hele verden.

  • Gundersonstua_2.jpg
    1/1

Fordi myten om at alle dro til Amerika er såpass utbredt, ser vi på utearealet som en stor, permanent utstilling som fungerer som et utgangspunkt for historien om norsk migrasjon. Man begynner med det som besøkende tror er hele sannheten – nordmenn i Midtvesten. Men det handler også om utvandring før 1825 og etter 1930, om utvandring til byer, til land i Afrika og Sør-Amerika, og vi sammenligner fortidens norske utvandring med dagens innvandring til Norge.


  • Nordmenn i Latin-Amerika
    Fra utstillingen "Nordmenn i Latin-Amerika"

Vi ønsker at selve museumsbygget skal romme utstillinger og være et forskningssenter med arkiv, samlinger og bibliotek. Vi fortsetter å samle kildestoff om nordmenn i utlandet, men vi vil også se nærmere på den moderne innvandringen til Norge.